Min verste handleopplevelse:
Den gang alt gikk som smurt
Dårlige kundeopplevelser når det gjelder tobakksvarer, har jeg hittil hatt få av. Når det kommer til tobakk er det sjelden noe tull hverken med kunden eller ekspeditøren. Som en stille overenskomst hviler en fred over situasjonen.
Ingen klager på prisen. De vet at det er svinedyrt, og dårlig samvittighet har de nok av fra før, om de ikke skal klage i tillegg. Og mannen eller kvinnen ved kassen finner det rette merket, med en rask og rutinert bevegelse. Bare de med skiltet på frakken "Under opplæring” trenger å ta øynene i bruk.

Da jeg selv som 14-åring kjøpte min første tipakning, var det heller ingen som hevet blikket. Jeg sluttet imidlertid å røyke lenge før det ble altfor dyrt, og mens vi ennå hadde en storrøykende helseminister som maste om andre ting enn Høybråten gjør.

 

Skapet 
Men det var før, det. Alt dette fant sted i en tidsepoke hvor en nikotinslave aldri skapte kø ved kassen. Nå er imidlertid freden brutt, det skramles med nøkler, det ropes over lange avstander og de fredsommelige er blitt ampre. Alt dette mens kassakøen øker i lengde. Et mystisk utvalg av nikotinplaster, piller og tyggegummi av ulik smak og styrke står innelåst i et skap lengst unna kassene. Mitt hovedinntrykk er at én har nøkkelen til skapet, og han er sjelden å finne. En annen vet noenlunde hva skapet inneholder, men har ikke nøkler. En tredje, som oftest den som sitter ved kassen, må forlate sin plass for å finne disse to. Mens den nikotinavhengige kunden står ved kassen og roper i retning skapet: -Nei, ikke den. Det andre merket! Nei, nei, ikke den med peppermyntesmak, det er da for pokker ikke godteri jeg skal ha! Nei, ikke to milligram. Fire milligram. Ikke den lille esken, den store!

Ropingen over kassene ender oftest med at butikken ikke fører, eventuelt er utsolgt for, det ønskede produktet. Slikt hendte aldri med en pakke Teddy eller Prince Mild. Den gang gikk alt som smurt. Og pakken, den fikk man enkelt og greit i neven eller på samlebandet.

 

Ikke for gamlinger 

Nå risikerer kunden å få et plastkort med bildet av tobakkspakken i hånden. Dette skal puttes inn i en dertil egnet maskin, og etter å ha trykket på de riktige knappene, skal sigarettpakken ramle ut av et hull nær gulvnivå.

Nærbutikken til vårt områdes eldresenter har gått til anskaffelse av en slik automat. Til dags dato har jeg til gode å se en trassig gammel røyker av en beboer gjennomføre denne prosedyren uten å måtte tilkalle betjeningen.

Jeg kan ikke annet enn å konkludere med at enten må de ansatte få en grundig opplæring i, og ikke minst tilgang på, alle de nye mystiske nikotinremediene, eller så må en lovlig, reseptfri vare selges slik andre lovlige varer selges, dvs. med minst mulig plunder og heft.

 

Nelly Rubina
Dagligvarehandelen Tema; tlf: 67 58 36 08 - fax: 67 58 34 17 - e-postadresse: pal@dagligvarehandelen.no