Pizza var fattigmannskost. Så da dronningen var lei av hoffets fine mat, og ville smake en lokal, enkel rett, passet det seg ikke å besøke Raffaeles pizzeria, så den gode Raffaele måtte ta med seg sine råvarer og tilberede pizzaen i den konglige ovnen. Den steinovnsbakte med tomat, mozzarella, basilikum og intet annet. Dronningen ble forført av smaken, og dermed var navnet gitt.

Uforglemmelig

Nylig leste jeg om en uheldig førstereis som måtte til

California for å finne god pizza. Den ble servert på en smaksatt deig full av Californisk slankesalat. Stakkaren hadde opplevd å få en pizza han ikke likte i Italia. Ikke vet jeg hvor han var.

Men selv dro jeg i dronningens fotefar, like frem til Raffaeles Pizzeria som eksisterer den dag i dag. Dessverre var den på sedvanlig uforutsigbart Napolitansk vis stengt denne dagen. Hovedkonkurrenten på den andre siden av den smale gaten var imidlertid åpen. Og det må være en hard konkurrent! Pizzaen servert direkte fra steinovnen i det enkle lokalet vil aldri bli glemt!

Dårlige handleopplevelser av frossen-pizza i Norge ville

mangedoblet denne spaltens plass. Men dere er blitt bedre. I løpet av de siste ti årene har noen innen dagligvarehandelen skjønt at det er forskjell på italiensk pizza og den overdimensjonerte amerikanske.

Til Jomfru Maria

Markedet for halvfabrikert italiensk mat er stadig voksende. Og stadig bedre, jeg vedgår det. Men ikke godt nok for akkurat i dag. Vi venter nemlig en potensiell kommende svigerdatter til middag, og hvis hun ikke liker meg skal det i alle fall ikke være på grunn av maten.

Så jeg tar ingen sjanser. Det må bli min egen Spagetti Boulognes, den jeg har lært av en vaskeekte italiener. Ikke noe fiksfakseri. Bare tid og gode råvarer. Jeg måtte sverge til Jomfru Maria at jeg ikke skulle putte basilikum eller andre urter i den. Bare salt. Og til nød litt hvitløk. Ellers bare det beste av kvernet okse -og svinekjøtt, moset tomat, litt tomatpuré, vanlig gul løk og raust med tørr hvitvin. Og det aller viktigste: En koketid på minst tre timer.

Og til slutt overstrødd med osten man sjelden eller aldri får tak i her i høstmånedene: Nemlig parmigiano reggiano.

Og ingen i butikkene i nærområdet vil fortelle meg hvorfor de har en hang til bare å ha parmesan grana padano i sitt vareutvalg. Vel, om min håpefulle og den unge middagsgjesten aldri blir gift, skal det i alle fall ikke skyldes den italienske maten!

Nelly Rubina